Skyggeregnskap?

I flere sammenhenger i forbindelse med studiet om skoleledelse på Bi opplever jeg at vi rådes til å «ikke gjøre alt vi blir bedt om». Det sier på flere ulike måter, men det er gjennomgående klart at vi som skoleledere ikke kan gjøre alt vi blir bedt om. Vi kan ikke følge opp over 150 mål som skal rapporteres og gjøre det virkelig bra på alle målene. Vi kan ikke få til «ja, takk begge deler» både på å nå gode resultater, spare penger, bygge relasjoner og motiverte ansatte, fokus på enkeltelever, ressursutnyttelse, reformimplementering, tester, trygghet, personalpolitikk og profesjonalitet». Ting er ikke like enkelt som det ser ut som på papiret eller i et glanset partiprogram.

Så det er altså snakk om en pragmatisk holdning til et samfunnsproblem. Det er ikke sammenheng mellom kravene og forventninger fra politikere etc og virkeligheten og den hverdagen vi står i.
Betyr det at det legges opp til at man skal ha et slags skyggeregnskap, en slags fasade der man liksom har fokus på alt, mens man i virkeligheten konsentrerer seg om noen få mål (4-6) som man faktisk jobber seriøst med? 

Hvem har ansvar for å lære barna om digital mobbing? Skolen eller foreldrene?

På nettstedet barnevakten.no fant jeg i dag en interessant sak om hvem som har ansvaret for opplæring som skal hindre digital mobbing (http://www.barnevakten.no/har-skolen-eller-foreldre-ansvar-ved-digital-mobbing/)

Dette med digital mobbing (også kalt Bitching) er et stort og voksende problem som jeg mener vi må løse sammen. Verken eller foreldre kan etter min mening gjøre dette alene, og politikerne må også inn med tiltak og ressurser for å sikre at søkelyset rettes mot dette området. Mye er også gjort de siste årene; kampanjer som Brukhue og Brydeg og Nettvett er viktig for å hjelpe barna med å navigere i dette nye og vanskelige landskapet som åpner seg når man går inn i en digital verden. Dagens unge er svært dyktige på teknisk digital kompetanse, men de er skremmende lite kompetente på refleksjon og varsomhet på nett. Vi som har barn i tidlig tenåringsalder kan alle komme med skremmende historier om alt fra publisering av bilder som ikke burde vært publisert, barn som blir lurt av spillselskaper etc og ikke minst om ordbruk og Bitching på nett. Ord som ingen ville våge si høyt mens voksne hørte på, florerer i fora der voksne er tilskuere (f.eks facebook og Instagram).
Men hva skal vi gjøre? Hvordan kan vi formidle kunnskap til disse barna slik at de unngår å tråkke over egne og andres grenser?
Jeg tror vi må jobbe sammen.
Foreldrene må trekke hodet ut av sanden og være aktive på de plattformene barna bruker. De må være i dialog, og de må faktisk følge med (det holder ikke å spørre tiåringen om de har en facebookprofil). Jeg mener også foreldrene skal aktivt gå inn og definere innstillingene slik at de kan skape et tryggest mulig nettrom for sine barn. Samtidig må vi finne balansen slik at barna ikke fratas alt privatliv.
Skolen må bevisstgjøre elevene. Ha fokus også på den innholdsmessige siden av digital kompetanse. Vi må snakke om innstillinger, ytringsfrihet, personvern, kildekritikk og nettvett.
Og politikerne må skape rammene som tillater dette. Gi støtte til tiltak som barnevakten.no som reiser rundt og holder flotte opplysende foredrag for elever og foreldre. Mer av dette, men det kan ikke være basert på frivillighet.

Fremtidens samfunn er digital, og VI har et kollektivt ansvar når det gjelder å beskytte og å skolere den neste generasjonen slik at de kan møte det samfunnet som gode samfunnsborgere.

Studiestart og oppgave

Da er høsten igang, – også som student. Høstens første forelesningsrekke på BI er godt i gang, og vi merker at det nærmer seg slutten på første studieår. Høstens store prosjekt blir en prosjektoppgave som jeg skriver sammen med Judith. Der skal vi se på hvordan våre respektive skoler har jobbet med å redusere frafall/bortfall blant elevene. 
Det er en utfordring for norsk skole at mange elever av ulike grunner ikke fullfører videregående opplæring. 

Det finnes mange ulike former for «frafall»:
– manglende grunnlag (ofte pga høyt fravær) i ett eller flere fag
– stryke i ett eller flere fag (standpunkt)
– stryke til eksamen
– avbrutt opplæring pga sykdom eller andre årsaker
– alternativ opplæringsplan

Fokus i oppgaven vil ligge på hvilke faktorer som forklarer variasjon i frafall. Hvilke tiltak fungerer?
Så får vi se om vi finner noen svar… Foreløpig er alt litt kaos i hodet, men det skal det kanskje være et par måneder før deadline.

Helpdesk

Dagens første forelesning omhandler IKT og dagens samfunn. Det er vel ikke overraskende at samfunnet har forandret seg litt.
Her er en av mine favoritter: HELPDESK

http://m.youtube.com/index?desktop_uri=%2F%3Fhl%3Dno%26tab%3Dw1&tab=w1&hl=no&gl=US#/watch?v=pQHX-SjgQvQ

Urettferdig muntlig eksamen øker forskjellene

Dagens ordning rundt muntlig eksamen øker forskjellene. I fredagens A-magasin ser vi nok et eksempel på hvordan regelverket tolkes fritt og elevene nærmest får oppskrift på hva de skal si til muntlig eksamen. Dette er etter min mening skremmende.
Hva er eksamineringen da verd? Når det vi måler er om de husker alt læreren sa de skulle si? Om de har fått hjelp av foreldre til å lage en fin PP med innhold de kanskje ikke selv forstår? Det sier seg selv at elever med ressurssterke foreldre vil ha en kjempefordel fremfor elever som ikke får hjelp. Og når man i tillegg får inntrykk av at lærerne gir konkrete tips om innhold, presentasjon og avslører emner for tilleggsspørsmål (som vel strengt tatt skal være kontrollspørsmål for å avklare hva eleven faktisk kan utenom det som er forberedt) blir det hele for dumt. Hadde ennå praksis vært lik fra kommune til kommune, eller i det minste fra skole til skole i samme by!!!! Disse elevene konkurrerer om samme skoleplasser! Om du får 3 eller 5 på muntlig eksamen kan få betydning for hvilken skole du kommer inn på. 
Jeg forstår argumentene for en slik form i seg selv. Elevene får fordype seg i deler av pensum (men burde helt klart ikke få velge fritt selv), og de øves i å bruke kilder, utøve kildekritikk og disponere, vurdere og presentere stoff. Men fungerer det som et parameter på elevenes faktiske kompetanse innen faget? Jeg vet ikke, siden jeg selv jobber med fag der vi har en noe annerledes eksamensform (praktisk). Men jeg er bekymret for de eksemplene på ulik praksis som trekkes frem i artikkelen, og jeg har selv opplevd som sensor at elevene virker «drillet» av lærere i hva de skal si.
Så da synes jeg journalisten (Solveig Ruud) kommer med et treffende sluttpoeng når hun skriver at «ingen foreldre strøk i år» på eksamen på Brannfjell skole.

Posisjoner deg på sosiale medier

Tips til ledere og studenter. Bruk sommerferien til å komme på viktige sosiale plattformer.

Artikkel skrevet av Jørn Kippersund for Kommunikasjonsforeningen.
http://www.kommunikasjon.no/foreningen/lokallag/volda-studentlag/nyheter/posisjoner-deg-i-sosiale-medier-i-sommer

Achievement for All

Da har vi hatt en inspirerende økt med Sonia Blandford om prosjektet Achievement for All. Her ligger fokus (så vidt jeg kan forstå) på fire nøkkelområder:
– Godt lederskap
– Strukturerte samtaler med foresatte
– Fokus på et bredere kompetanseperspektiv med sosiale ferdigheter og engasjement i samfunnet utenom skolen.
– fokus på elevenes måloppnåelse i klasserommet. Fokus på mestring.

Jeg lurer fortsatt på hvordan de faktisk gjør det. Hva er tiltakene? HVordan omstruktureres undervisningen? Hvordan få alle lærerne med på laget. Hvordan legge til rette for hver enkelt elev innenfor systemet. Innrømmer glatt at hodet er fullt av forvirring etter en lang dag med input og forsøk på å simultanoversette til notatene og finne gode norske begrep for ord som attainment, achievement, ethos, collaboration..
Nå er det klart for ny runde.. see you later

Det britiske skolesystemet

Hva vet jeg om det britiske skolesystemet? Eller rettere sagt: hva TROR jeg at jeg vet om det britiske skolesystemet?
På vei til studiesamling i London der vi skal se på og lære mer om det britiske skolesystemet, reflekterer jeg litt over hvilke fordommer og forventninger jeg har i møte med en annen skolekultur. 
Mine tanker om den britiske skolen er ikke erfaringsbasert, men basert på filmer, serier, bøker og venners erfaringer fra engelske skoler rundt omkring i verden. Men stemmer dette med virkeligheten i dagens skole? Det blir spennende å se.

Men hva tror jeg så at jeg vet?
Jeg tror først og fremst at skolen i england er preget av struktur. Jeg ser for meg små uniformerte elever med slips og v-genser som tripper lydig etter en streng, men vennlig kvinnelig lærer. (mens jeg skriver dette innser jeg at dette mest sannsynlig er et svært gammeldags inntrykk). Jeg ser for meg ganske store klasser, men med mer disiplin enn et gjennomsnittlig klasserom i norsk skole. Uønsket adferd får umiddelbar konsekvenser (vet ikke hva, men jeg innbiller meg at det er lite «slinger i valsen»)
 Jeg tror at elevene titulerer lærer med etternavn, og har mer synlig respekt for læreren som autoritet enn det man kan oppleve i norsk skole.
Videre har jeg en tanke om at tradisjonell undervisning fortsatt har en sentral plass, og at elevene pugger mer. Skillet mellom private «snobbeskoler» og offentlige skoler er i mitt hode tydelig, og jeg innbiller meg at elevgrunnlaget er svært ulikt på ulike skoler. 
Jeg innbiller meg at elevene har lengre skoledag enn i Norge. Jeg tror de har varm lunsj, men er usikker på om den er like usunn som amerikansk skolemat.

Høyere opp i skolesystemet har jeg en forestilling om at man kan dele elevgruppen inn i to: de som ønsker å prestere (og presterer høyt), og de som bare flyter. Konkurransen mellom elevene som ønsker å prestere er høy, noe som medfører at mange elever bruker mye tid på skolearbeid ut over skolen. På grunn av frykten for arbeidsledighet tenker jeg at foreldrene presser hardt på elevenes skolearbeid. 
Mens den andre elevgruppen kjennetegnes av tenåringsgraviditeter, rusproblematikk og andre dårlige helsevalg.
 
Så gjenstår det å se om jeg har rett i noen av mine fordommer, eller om den britiske skolen likner mer på den norske enn jeg tror.

Litt skremt

På tv2nyhetene i går var en sak om ventelistejuksingen på universitetssykehuset i Oslo. Her har vi altså et eksemplel på en offentlig tjeneste som via NPM blir mer markedstilpasset, og så er konsekvensen juks, overkjøring, brudd på garantier og frustrerte ansatte som ikke får gjort jobben sin skikkelig.
Blir det slik med skolen også, at vi blir så opptatt av resultatmål og bunnlinje at vi jukser for å komme dit? Og at vi ikke bryr oss om hvem og hva vi mister på veien så lenge det ser fint ut på budsjettet?
Jeg tror på målet som er økt læringseffekt for elevene, men blir redd når jeg ser hva som skjer i helsesektoren.
Jeg håper å bli klokere og tryggere på dette i løpet av studiene.

Bevisst inkompetanse og ubevisst kompetanse

Noe av det spennende med å studere er å oppleve disse lyspæreøyeblikkene der man plutselig forstår noe. En brikke faller på plass og man får et nytt perspektiv på verden. Et slikt øyeblikk hadde jeg nå. Erica Grunnevoll snakker om læringssirkel og om hvordan vi har kompetanse vi ikke er bevisst. 
Jeg tror dette er sentralt for meg i min utvikling mot å bli leder. Jeg er nok for flink til å være bevisst på min inkompetanse. Redd for de store oppgavene som venter som skoleleder. Redd for ting jeg vet ikke er min styrke. Og man kan jo miste motet av mindre.

Men så innser jeg at jeg har en del ubevisst kompetanse. Ting som ligger i ryggmargen. Ting jeg kan/vet/automatisk gjør på bakgrunn av min erfaring som leder, min erfaring med å bli ledet, på bakgrunn av mine verdier og personlige egenskaper. Jeg har altså kompetanse på det å være leder som jeg ikke er bevisst. Målet må da være å bli mer bevisst på min ubevisste kompetanse. Henger du med?